Et diktatur speiler seg selv

Kina opptrer mer og mer pågående i internasjonal politikk – overfor Taiwan, overfor Hong Kong og nå overfor en svensk statsborger som hadde en bokhandel i Hong Kong med bøker som regimet ikke tålte. Han er forsvunnet. Del av dette mønsteret er Kinas propagandaoffensiv etter Corona-katastrofen. Beijing prøver å trekke fordeler av kalamitetene ved å sende smittevernutstyr og leger til rammede land i Europa – etter at pandemien kanskje er stanset opp.

Alle er glad for slik støtte, men det virkelige spørsmål er nå: når stenger Beijing ned de markedene med omsetning av levende dyr som gang på gang har gitt opphav til epidemier.

Menneskeskapte katastrofer
I denne situasjon av økende represjon og propaganda fra en verdensmakt er det viktig å minne om hvilken regimetype vi har å gjøre med.

Her er den mørke historien: Det kinesiske kommunistparti er ansvarlig for den verste menneskeskapte katastrofen i det 20. århundre: Maos Zedongs «Det store spranget» fra 1958 til-62. Den historien fortelles ikke i Beijing.

Mao den maktfullkomne
Vi vet nå en god del om denne tragedien. Gjennom nitide studier, basert på omfattende kildesøk fra sentrale og regionale kinesiske arkiver, har den nederlandsk-britiske historikeren Frank Dikötter ført oss inn i dette tyrann-regimets kjerne.

I Mao’s Great Famine. The History of China’s Most Devastating Catastrophe 1958-62 (2010) og The Tragedy of Liberation (2013) viser Dikötter at Mao Zedong er den direkte hovedansvarlige for sultkatastrofene.

Det tiltenkte elektrosjokket
Tanken var å gi den kinesiske økonomien et elektrosjokk og ta igjen Storbritannia på en generasjon eller kortere. Vanligvis har denne periodens menneskelige omkostninger vært betraktet som et resultat av feilslåtte gigantplaner i kombinasjon med dårlig vær.

Dikötter river grunnen ut under denne tolkningen. Han setter katastrofene i direkte forbindelse med regimet og Maos egen maktlyst. Formannen brukte «Det store spranget» til å befeste sin egen overhøyhet i partiet og sjalte ut konkurrenter. Deng Xiao Peng var begeistret med hele veien.

Det utopiske paradis
Millioner av kinesere ble presset sammen i folkekommuner som skulle foregripe  kommunismen. Der ble stålproduksjon det viktigste. Bestikk, kjeler og landbruksredskaper ble kastet inn i millioner av bakgårds-masovner. Resultatet ble  ubrukbart jernskrap – og mangel på kjeler til å lage mat i.

Økologisk katastrofe
Dikötter viser hvordan «Det store spranget» bidro til å forurense enorme områder, og hvordan elendig planlagte irrigasjons- og damanlegg fordrev millioner og førte til oversvømmelser og tørke. Anleggene var ofte av så dårlig kvalitet at de ble liggende som ruiner.

I en nifs foregripelse av Pol Pot kalte landsbyboerne i Qingshui, Gansu, disse anleggene for «dødsmarker».

Kultur av løgn
40 % av nasjonens hus ble ødelagt. Mao brukte Stalins metoder fra sultkatastrofen i Ukraina på trettitallet: Økende krav til innlevering av korn til staten. Det førte til lokale maktmisbruk og systematisk løgnrapportering – og ikke i så få tilfeller av moralsk forfall for å overleve – kannibalisme.

Summariske henrettelser
Politisk kontroll fra partikadrene, hensynsløs bruk av terror og vilkårlig fengsling, med tap av utkomme og helse, ble kombinert med drap: mellom 6 og 8 % av ofrene ble drept gjennom summariske henrettelser, tortur og politisk bruk av sult.

Kaldblodig terrorregime
Mao fikk tidlig rapporter om tilstanden i provinsene, men insisterte på sin linje. Kina hadde nok mennesker. Mao sa det kynisk: «Der det ikke er nok mat, vil folk sulte til døde. Det er bedre å la halvparten av folket dø slik at den andre halvparten kan fylle magene».

Nettopp fordi Kina ikke hadde noen form for politisk og sosial pluralisme, ingen motmakt, ingen institusjonelle ordninger for maktskifter, ikke frie medier, kunne Mao fortsette sitt dødbringende prosjekt gjennom å spille på frykt på stalinistisk vis.

Den norske Mao-dyrkelsen
Dikötters studier kaster et lite flatterende lys over den norske Mao-beundringen, fra Berge Furre til Johan Galtung – og ikke minst over ml-ernes patetiske diktaturslikking. Politisk romantikk født av uvitenhet – med lærdommer til oss i dag.

Dikötter selv setter tallet på ofre til 45 millioner, men åpner for at det er for lavt. Jeg har sett tall opp til 70 millioner, hvis en tar med ufødte liv.

Ettervirkningene av «Det store spranget» fortsatte i årene etter, med tap av nye 5 millioner mennesker inntil Kulturrevolusjonen videreførte rystelsene i 1966 (1 million nye ofre).

På linje med folkemord
Dikötter viser at «Det store spranget» hører sammen med de andre av det 20.århundrets menneskeskapte katastrofer: Ungtyrkernes folkemord på armenerne i 1915- 21, nazistenes Endlösung, Pol Pots auoto-genozid fra 1975-78 og massenedslaktningen i Rwandas i 1994.

Historisk kontinuitet
Det er dette parti som styrer dagens Kina. Det er det samme parti som lenge har drevet kulturelt folkemord i Tibet og kommer til å underkue Hong Kong. Det er det samme parti som setter 1 million uighurer i GULag-lignende arbeidsleire og som kjøper seg taushet for kritikk utenfra gjennom gigantiske utenlandsinvesteringer. Og som lar milde dissidenter som Liu Xiabo råtne i fengsel. Og som nå forsøker å slå politisk mynt på pandemien.

Det er det samme parti som får den norske regjering til å falle på kne og som norske lakseselgere frydes ved.

I det siste har vi sett tendenser til økt kritikk av Kinas undergraving av menneskerettighetsidealene. Det er overmodent. Og vi bør ikke la oss blindes ved forsøkene nå på å vise diktaturets handlekraft.

Den gode bibliotekar
En av de få som skjønner hvilket regime vi står overfor, er bibliotekaren på Meråker som like før Koronaen kom nektet å fjerne en bok om sekten Falun Gong fra hyllene. En kinesisk delegasjon hadde sett den formastelige boken og forlangte sensur.

En åpenbar kandidat for Fritt Ords Honnør.